And so the story goes

Ett døgn, og jeg vil være tilbake på amerikansk jord. I den forstand, kommer jeg også til å skifte bloggadresse, og vil fra nå av befinne meg her. Et intenst semester og en fantastisk avslappende juleferie er tilbakelagt, hvor god jeg kommer til å være på oppdateringer vil naturligvis forbli et stort spørsmål, men jeg kan love at jeg skal prøve å skjerpe meg. Anyway, stay cool, eller noe sånt. Awkward.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det har bare vært en sånn dag. En sånn dag hvor man henger litt her og litt der og har dype samtaler om regnbuer og enhjørninger og Platon og sånn. Collegelevel. Du vet. Det er noe sånt som 37 dager til jeg planter bena mine på snø - en hel evighet fylt med eksamener og all-nighters, mengder redbull og the occasional night drunk, I guess. Livet er intenst, og jeg kan fortsatt ikke tro at jeg befinner meg i New York, USA.

Halloween så forøvrig sånn her ut; Mikkel, Martin og Christopher – et underholdende dreamteam som, sammen med de andre nordmennene og fascinerende uintelligente amerikanere, makes my day everyday. Bilder av meg fra denne kvelden er ikke-eksisterende, men la oss si at jeg var Pocahontas og at jeg kostymemessig fulgte status quo for amerikanske jenter på Halloween. My parents should be so proud.

Karakterne mine har endelig begynt å tippe litt mer på den rette siden av skalaen, og for nå ligger jeg for det meste på A og B,  med en C i ny og ne – avhengi av antall timer søvn og mengder fritert mat. Jo mindre, jo bedre. Forøvrig klarte jeg for første gang å holde meg våken gjennom History of World Cinema i dag. I følge meg, var det av pur viljestyrke, i følge suitematen min, var det et resultat av en veldig seksuell film.

Om en uke er det endelig Thanksgivingferie, men før det venter en 8-siders term paper og to eksamener. FML?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

To måneder har gått og det begynner å bli kjølig. Kaldt. Jeg er trøtt, for det meste, for det meste fortsatt overvelda, for det meste litt forvirra, tror jeg. For det meste.  I uka som følger har jeg tre midterms og ikke noe liv, og så er det Halloween og så vet jeg ikke helt. Noen ganger er det litt sånn at man har så mye å fortelle at det ikke blir noe ut av det likevel, og akkurat nå vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne, eller hva jeg skal si. So far so great, get with it?

Her bor jeg – i South Residence Complex, som er hvor suitene befinner seg. En suite består av en stue/fengselscelle og fire rom med to personer på hvert rom. Vi er heldige nok til å ha køyesenger, noe jeg ikke kunne vært mer lykkelig over! Roommaten min er, som nevnt, kinesisk. Hun er en veldig søt jente med et snev av morkomplekser, men svake engelskkunnskaper gjør at kommunikasjonen stagnerer litt, selv om vi hadde en halvveis forståelig samtale om den kinesiske regjeringen i dag. De restrerende jentene er noen veldig hyggelige amerikanere, deriblant en redneck og en native, men du vet. Åtte jenter i en suite? Needless to say at det blir litt drama. Spesielt når noen prøver å forgifte oss med røkelse og okkuperer badet vi deler.

Jeg har topbunk og rosa dyne. Selvfølgelig.

Her er den lille kroken hvor jeg tilbringer sånn cirka 5% av tiden min, siden den de restrerende 95% ser helt bomba ut. I går kjøpte jeg meg forresten et kjøleskap jeg ikke orker å ta bilde av, men den er hvit, liten og nett og jeg tror følelsene mine for den vil bli sterkere for hver dag som går.

The Most Holy of All Shelves, and also My Biggest Downfall.
Microwaveable Mac&Cheese, nuddelsuppe, nudler, Capri Sun<33, RedBull, PopTarts, Gushers, CupCakes<33, Yodels – you name it, I probably have it, men kanskje ikke likevel.

MAC, iPad og Blackberry. Jeg og Blackberry-en har en helt fantastisk conneciton, og jeg verdsetter den høyt. Når det gjelder iPaden er forholdet fortsatt under utvikling, men en oppsammling av bøker har begynt å speede opp prosessen.

Skolen ser forresten litt sånn her ut, men det er egentlig veldig mye mer av den. Den består for det meste av murbygninger i Hogwarts-stil, mye skog og en del ekkorn, selv om det ironisk nok ikke var et ekkorn i syne da jeg faktisk hadde kameraet på meg.

På lørdag opplevde jeg min første Homecoming, som rett og slett var et kjært flashback til russetiden. Detaljer uteblir da jeg verken kom meg bort til kampen eller husker stort av dagen, men det var veldig gøy og veldig amerikansk. Festen foregikk på parkeringsplassen der folk grilla, spilte beerpong og rusla rundt, og da jeg våknet søndag morgen hadde jeg både tyggis i håret og et par nye shades, samt. et trettiminutters minne av en femten timer lang dag. Party like a Norwegian.

Fagene er faktisk ytterst interessante. Favoritten så langt er absolutt Business Law, som gir et grunnleggende innblikk i amerikansk lov. Sykt intense greier, det finnes virkelig ingen grenser for hva amerikanere saksøker for. Professoren i faget er en veldig engasjerende fyr som vanligvis lar oss slippe tidlig. Han er også dommer i distriktet her og har de sykeste fortellingene å komme med. Det er et tøft fag jeg noen ganger har litt problemer å holde tritt med, men samtidig er det så utrolig interessant at jeg forguder hvert minutt jeg sitter på den lille plastikkstolen uten følelse i rumpa. Jeg har ikke engang facebookabstinenser i timen!
I filosofi har jeg lært om hinduisme og de politsike teoriene til Platon, Locke, en fyr jeg ikke husker navnet på, men som jeg tror er søskenbarnet til Locke, og Karl Marx. Professoren er til tider helt utrolig provoserende og stiller de vrangeste spørsmålene. Jeg finner det som regel ganske underholdende siden de fleste enten blir fornærma, forbanna eller rett og slett oppgitt.
Engelsklæreren vår elsker de norske elevene og spurte oss i all seriøsitet om det finnes troll i Norge, siden det faktisk finnes midgets i Irland, noe han trodde var en myte. Han er stor fan av Henrik Ibsen og jeg har mine mistanker om at han tenner seg en joint i nyt og ne og gjerne før timen. Humøret hans er helt uforutsigbart, og han er en komplett douchebag som for eksempelvis kan finne på å be deg komme opp til kateteret, for så å peke ut alt som er galt med essayet ditt foran hele klassa. Det går uansett ikke å nekte for at han er utrolig underholdende.
Makroøkonomi er forståelig så lenge jeg har boka. Så langt har resultatene mine vært over all forventning pluss litt til, men jeg er hypernervøs for midtermen på mandag. Det er en ting å svare på equilibrium price når man har boka i fanget. En annen ting å faktisk huske det.  Cinema orker jeg ikke engang å kommentere.

Hva jeg savner ved Norge i dag :

- Solo
- Grandiosa
- Arnold
- Medietimene
- At mamma gjør klesvasken min

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Selv om jeg fortsatt ikke er helt i rute (fagmessig, i alle fall) føles det helt surrealistisk å tenke på at jeg bare har vært her to uker når det allerede føles som om jeg har vært her hele livet. Hverdagene minner om scener hentet fra filmer og alt er så usakelig at jeg nesten ikke klarer å holde hodet i sjakk, men du vet. Eller kanskje ikke.

Så etter litt frem og tilbake har jeg endt opp med en timeplan som ser sånn her ut:

Mandag

11:00 Philosophy

14:00 History of World Cinema

17:45 Intro to Macroeconomics

Mandag er definitivt den mest intense dagen, selv om den starter ganske bra. Filosofilæreren, som er veldig smart sånn filosofisk sett, er absolutt en av mine favoritter selv om jeg allerede har sovnet i alle timene jeg har hatt med han til nå.
History of World Cinema er interessant, men trøttende. I dag ble fem elever kastet ut av timen for at de enten sov eller hadde mobilen oppe. I am so screwed.
Makroøkonomi er slitsomt. Ikke bare fordi jeg ikke eier et eneste logisk ben i kroppen, men også fordi læreren, som kommer fra Hellas, har en ufattelig merkelig aksent.

Tirsdag

08:00 English

17:45 Business Law

Engelsklæreren er bare en eneste stor douchebag med et stort behov for å fremstå som autoritær. Den første timen var det en asiat som fikk beskjed om å bare komme seg ut av klasserommet om han ikke klarte å kommunisere på engelsk.
Business law er hardcore. Jeg er egentlig semikeen på å droppe faget fordi jeg stiller meg litt tvilende til at engelskevnene mine er sterke nok til å takle det enda, men samtidig er læreren, som også jobber som dommer, så sinnsykt engasjerende at jeg på en måte ikke vil slutte. Vi blir automatisk satt opp en karakter om vi tilbringer noen timer med han i rettsalen, og han har de mest sykeste eksemplene å komme med. I går lærte jeg de forskjellige formene for saksøking. So freakking American, liksom.

Onsdag

11:00 Philosophy

14:00 History of World Cinema
Torsdag

08:00 English

Fredag

FRI = digg.

Anyways, nå er det natta, har snart engelsk!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I Amerika finner man en hel rekke usakelige ting som for eksempel cheese in a can, parkeringsplasser med magnetstriper som forhindrer deg i å stikke av med handlevogner, fotballspillere i tights, genmanipulerte tomater og Tom Cruise. Det jeg på min side finner aller mest irriterende, er derimot toalettene!

(Bilde stjålet fra Google, siden jeg er for lat og føler det for upassende å legge ut bilder av toalettene våre).

Åtte ting jeg hater ved amerikanske toaletter :

- De er lave. De er sånn lave at du på en måte risikerer å falle oppi dem fordi fallhøyden er for stor.

- Og om du først faller oppi dem kan du risikere å ikke komme deg opp igjen fordi du går med høye heler og er for full til å balansere. Sett at du er gammel nok til å drikke i USA, noe jeg ikke er.

- De har sånne flushe-håndtak på siden som får deg til å lure på hvilken tid vi egentlig lever i.

- De bråker helt vilt mye. Hver gang du flusher, virker det nesten som om toalettet prøver å suge til seg hele rommet.

- Det er helt sykt mye vann i dem. Ubeleilig om du plopper oppi.

- Toalettesetet dekker på en måte ikke helt rundt.

- Dessuten er de på en måte store. Selv om de er lave.

Nå skal jeg ikke dra alle amerikanske toaletter under én kam, men jeg kan ikke legge skjul på at inntrykket ikke er helt bra. Så der har vi det, det jeg savner mest ved Norge i dag er toalettene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

JFK airport, terminal 4, overtrøtt, overnervøs, over alt. Klokka er halv åtte amerikansk tid, jeg har nettopp tilbragt ni timer i et trangt sete med panikk til underholdning, og nå befinner jeg meg plutselig her – terminal 4, JFK airport i New FREAKING York. En femti-sent-vilvære med dreads og singlet halter forbi og jeg føler meg helt, helt, helt alene i verden så jeg setter meg ned på gulvet og lurer på hva faen jeg har gjort.

Én uke og tre dager senere har jeg allerede rukket å få med meg frihetsgudinen, Manhatten by night, Manhatten by day, jeg har vunnet en Gucci-veske, sovnet under orientering, i venterommet til the academic advisors, i den ene timen det er absolutt verboten å sovne i, jeg har rukket å få telefonnummeret til en New-York-kjekkas, fått spørsmål om Norge ligger i Sverige, blitt spurt om Norge ligger i Danmark, om vi feirer jul, om vi har byer og den aller beste: om vi har MTV og om vi har hørt om Jersey Shore.

De siste dagene har vært intense fra øyeblikket jeg har stått opp til øyeblikket jeg har lukket øynene mine om kvelden i det lille bøttekottet av et rom som jeg deler med en kinesisk( JEG KAN HØRE DERE LE) graduate-student med helt elendige språkkunnskaper. Mye støy i kommunikasjonen, for å si det sånn. Vi har bunkbeds, og jeg endte opp i den øverste køya, men det går egentlig helt greit selv om jeg hater det. Jeg bor i en suite, som vil si at vi har fire rom med to jenter på hvert rom som deler ett bad. Det er relativt ok, de andre jentene er kjempehyggelige og tar godt vare på meg. Roomien min har for eksempel det med å komme med varmt vann med sitron i hver gang jeg hoster.
Maten er en blanding av genmanipulerte, fettete og ekkle artikler, og jeg kan nærmest love at jeg vil være bred over rævva når jeg kommer hjem til jul siden jeg er altfor udisiplinert og lat til å trene på det fancy treningssenteret hvor en av skolens naboer, Jennifer Lopez, kan bli spotta med bodyguarden sin.
Campus er et overvelmende og nydelig grønt område fylt av murbygninger, ekkorn, en kanin nå og da og sinnsykt mange nye biler.
College er college. Dere kjenner filmene, og jeg kan trygt si at denne skolen ikke er noe unntakt, men det er helt utrolig å oppleve denne delen av kulturen. Dette semesteret tar jeg fagene Philosophy, Marketing, Economics, English og History of World Cinema. Fagene er tøffe, og det er slitsomt å hele tiden måtte konsentrere for å forstå hva lærerne sier, men jeg regner med at det vil gå lettere etterhvert. Nettopp nå har jeg allerede en bunke med lekser som venter, men jeg tenker at det kan vente litt til selv om det er en utrolig dårlig holdning å ha. Et sted utenfor vinduet foregår sesongens første (amerikansk) fotballkamp, et spill som etter min mening ikke gir noen mening.

Jeg føler jeg forøvrig må nevne at guttene her må ha fått i seg altfor mye veksthormoner med tanke på hvor gigantiske de er. Den første dagen havna jeg på ett eller annet vis nede i kjelleren hos fotballgutta, og jeg følte meg nærmest like liten der som jeg gjorde blant skyskraperne i Manhatten.

Jeg vil tørre å påstå at skolen er relativt klikkbasert, med lacrossespillerne, fotballspillerne, baseballspillerne, cheerleaderne, dansejentene, sororityjentene, asiaterne og til og med nordmenne har vel også sin egen lille gruppe som riktignok er åpen for de fleste. Man skal seriøst lete lenge for å finne en herligere gjeng enn det disse menneskene utgjør, og jeg hadde sannsynligvis mista hodet for lengst om det ikke hadde vært for dem. Det er godt å ha en liten del av hjemme her, og det er herlig å kunne slippe å konsentrere hver gang man skal si noe en gang i blant. På torsdag reiste vi inn til Manhatten sammen hvor vi leide et hotellrom for en natt, gikk ut og spiste på en dyrere restaurant hvor jeg endte opp med tidenes største T-bone uten tilbehør for så å gå ut og drikke på et av utestedene i Greenwich. Jeg på min side forholdt meg helt edru (…) og gjorde absolutt ingenting verdt å nevne i en blogg foreldrene mine leser.

Topp fem ting jeg misliker ved USA i dag :

- Toalettebe
De er rare og latterlige lave.

- Maten
Ew.

- Køyeseng
Ikke at det er typisk amerikansk,
men jeg hater det virkelig.

- At de ikke har ordentlig fotball!

- Her kommer jeg faktisk ikke på noe.

Topp fem ting jeg elsker ved USA i dag:

- Prisene

- Manhatten

- Guttene
Hvertfall mange av de man finner på campus

- Dr Pepper & Cherry Coke

- Været
for til tross for at det faktisk er høst så er det faktisk fortsatt varmt om dagen

Vel, det var det for nå. I kveld venter bursdagsfest hvor jeg igjen skal forholde meg helt edru, før jeg i morgen må ta fatt på leksene. Bilder kommer, jeg bare vet ikke når (:

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

…

I dag har jeg for det meste ligget på sofaen og feberdrømt frem til jeg ruslet inn til mamma for å tigge litt mat. I stedet endte jeg opp foran TV’n da jeg oppdaget Oprah hadde et show om Glee, som er den mest fantastiske serien noen sinne, siden alt med sang og dans er pure awesomeness, bare for at mamma skulle komme og skifte kanal siden hun ville se de pene utsiktsbildene fra hvilken-enn by Ungkaren gjesta i håp om å overvinne foreldrene til en eller annen patetisk giftedesperat 25-åring, eller hva enn, men det her er egentlig ikke det jeg hadde planer om å skrive om i dag.

Jeg tenker jo naturligvis en del, og noen dager tenker jeg på alt jeg gleder meg til ved USA som for eksempel den lettere tilgangen til Dr. Pepper, og andre dager, som i dag, tenker jeg på alt jeg kommer til å savne ved Norge. Derfor skal jeg lage en liste.

…

• Min fantastiske PS3, til tross for at den blir brukt mindre enn fortjent og at jeg også har en helt crapp TV. Jeg kommer likevel til å savne muligheten til å chille med Little Big Planet og Skate-spillene når jeg føler for å ikke tenke.

…

• Bøkene mine, som ja, er en cheesy blanding av elendig litteratur, selv om jeg lover at du også finner noen klassikere av forfattere som Tolkien, Shakespeare, Dickens, Austen og Brönte for å nevne noen. Og jeg vet det ikke er som om de ikke har bøker i USA, men for det første liker jeg helst å eie bøkene jeg leser fremfor å låne på biblioteket, og for det andre foretrekker jeg også å lese opp igjen bøker jeg vet jeg liker fordi jeg bare er sær sånn sett. 

…

• Hundene mine, som er de mest fantastiske hundene som finnes i verden. Arnold er spesialist på å ule til sirener og være veldig omtenksom når du er trist. Emmas største talent er hopping, mens Baby (ikke avbilda) kan synge til Halo av Beyoncé like nobodys business. Og kanskje er jeg litt geeky, men hva enn. Noen ganger utgjør de hele dagen min.

…

• Sånne som alltid er der uansett hva – til og med når du er irriterende og innbiller deg at alt snurrer etter din pinne, og som klarer å gjøre enhver kjedelig situasjon, som naturfagstimer, ekstremt underholdende så lenge du holder deg våken. Også kjent som venner. De som alltid er der uansett hva, altså.

…

• Solois, som er den herligste, beste, mest fantastiske isen som finnes uavhengig av hva alle andre mener.

…

• Og når vi første er inne på Solo-familien, må jeg også nevne Solrik, som går under samme beskrivelsen som Solois. Sånn, hvis du ser bort i fra at Solrik er en drikk og ikke is.

…

• Familie, på både godt og vondt. Og da mener jeg ikke bare mamma og pappa, som til tider kan være det mest usakelige paret jeg vet om og som til tross for alt holder sammen og er mer avhengige av hverandre enn det som sunt er, men også søsken og den mest fantastiske gjengen av tantebarn som eksisterer.

…

• Det å bo alene, siden jeg fra neste måned av kommer til å ha en, om ikke flere, roommates.

…

• Fotball. Spesielt norsk fotball siden jeg har et håp om å finne et eller annet sted hvor de i alle fall viser PL-kamper.

…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så – det er igjen litt i underkant av en måned til jeg reiser; nærmere bestemt 29 dager, 696 timer, 2784 kvarter eller 41760 minutter, om du vil. Ikke at jeg teller. Så nøye, i alle fall. 29 dager, 696 timer, 2784 kvarte eller 41760 minutter til jeg setter meg på flyet for å tilbringe de neste tre årene i New York hvor jeg har planer om å utvide horisonten og bli stor og den slags – og jeg er vel, helt ærlig, scared shitless.

Visumet er på plass og flybillettene (tur/retur, må jo hjem til jul) er bestilt. De siste dagene renner for det meste bort i jobb og intense forsøk på å holde hodet kalt og ikke tenke meg inn i for mange kriser jeg ikke klarer å tenke meg ut av, men du vet. Det er jo et stykke unna. På alle måter. Byen jeg har tilbrakt de tre siste årene i består for det meste av en hoppbakke, McDonalds, én handlegate og et kjøpesenter jeg ikke engang vet om kan defineres som et kjøpesenter. For ikke å glemme OL94. Mens New York er… Vel, New York. Du vet. Concrete jungle where dreams are made of. That kind of stuff.

Jeg savner mamma allerede.

Uansett er det 29 dager, 696 timer, 2784 kvarter eller 41760 minutter igjen, og jeg burde kanskje dra frem kofferten snart. Then again er 29 dager ganske mange dager, og jeg tviler på at jeg kommer til å begynne å pakke før jeg absolut, absolutt, absolutt må. Som kvelden før eller noe.

Men det ordner seg. Det gjør alltid det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende